Av statsautorisert translatør Aud Anna Senje, fra et essay i Prosa 03-2006 (www.prosa.no)
I en kirke i Roma sitter en diger mann. Ansiktet hans er halvt bortvendt, blikket innadvendt. Den ene kraftige armen hviler i fanget. Den andre støtter seg mot en steintavle, mens hånden fingrer med mannens midjelange skjegg. Over knærne ligger et stoffrikt klede. Mannens nakne føtter er strukket ned i et par sandaler. Med venstre fot ser han ut til å ta sats, som om han sitter på spranget, skjønt han har sittet slik i nærmere 500 år. Tiden har tæret litt på ham, så marmoren er ikke helt hvit lenger, og de mest berørte stedene har fått et brunlig skjær. Kneskålene har mange klappet på. Men hornene, de sitter for høyt.
Michelangelos Moses i kirken San Pietro in Vincoli er bare én av mange fremstillinger av profeten med disse besynderlige hornene. I flere år har jeg lurt på hvorfor. Var Moses hanrei? Hva betyr hornene egentlig? Horn kan symbolisere overnaturlig kraft og guddommelighet. I kristen symbolikk kan to horn -- om de da ikke sitter på djevelen selv -- stå for det gamle og det nye testamente, med hvis hjelp fienden ble nedkjempet. Men det finnes også en annen og mer fargerik forklaring på at profeten Moses er utstyrt med horn. For en stund siden kom jeg over en avisartikkel hvor det stod at Moses hadde fått sin hodepryd på grunn av en feil i en bibeloversettelse ”for lenge siden”. I artikkelen stod det ingenting om når og hvor det skjedde eller hvilket språk teksten ble oversatt til/fra. Var det en oversettelse fra den hebraiske grunnteksten, eller var det en oversettelse av en oversettelse? For å komme til bunns i saken og ta Moses ved hornene konsulterte jeg en prest. Han kunne berette at i 2. Mosebok brukes det hebraiske verbet qaran for å beskrive ansiktshuden til Moses når han kommer ned fra fjellet med steintavlene, direkte fra Gud. Verbet forekommer bare i denne ene sammenhengen på hebraisk, fortalte presten. Men substantivet horn, qæræn, har nøyaktig de samme konsonantene, og det er et nokså vanlig ord. Det er rimelig å anta at verbet qaran er avledet av substantivet qæræn. Men hva betyr det? Å ”være behornet” eller å ”sende ut horn” er en mulig oversettelse, og den latinske bibeloversettelsen (senere kjent som Biblia Vulgata) har ganske riktig cornutus, ”behornet”.
I år 382 fikk den lærde Hieronymus -- han som senere skulle bli oversetternes skytshelgen -- i oppdrag av paven å oversette Bibelen til latin. Det var Hieronymus’ oversettelse presten refererte til. I den romerske kirken har denne oversettelsen i mer enn tusen år vært anerkjent som den offisielle. Her har oversetteren altså satt spor (eller horn) etter seg.
Historien om Hieronymus og hornene gir et lite innblikk i en av de utfordringene en oversetter alltid står overfor: Hva ligger i dette uttrykket? Hvilken betydning av ordet gjelder i denne konteksten? Skal uttrykket tolkes bokstavelig eller billedlig? Oversetteren må alltid gjøre et valg. Ethvert språk beskriver en virkelighet. Ulike språk avspeiler ulike verdener. Overføring av et budskap fra én verden til en annen krever langt mer enn glosekunnskap og dreier seg ikke om mekanisk erstatning av ord og konstruksjoner i kildespråket med ord og konstruksjoner i målspråket. Det dreier seg snarere om en transformasjon.
Fagtermer og realiakunnskap
At ord ikke alltid er dét de gir inntrykk av å være, vet enhver oversetter som har en smule kunnskapsballast. Oversettelse er også balansekunst. Kunnskapsballast gjør det lettere å holde balansen. Utfordringene og fallgruvene er mange. ”Falske venner” -- ord som ser like ut, men som betyr forskjellige ting -- er bare én av dem. Replikken ”She cut her wrists” ble av NRK oversatt med ”hun kuttet vristene”! Går du til lege med angina i Norge, får du kanskje nitroglyserin. Gjør du det samme i Russland, vil du trolig få beskjed om å drikke varm te med sitron og vente til det går over.
Fagterminologi er en annen utfordring. Som oversetter kommer man borti alt fra anatomi og medisin til sjøforklaringer, redningstjeneste, bilmotorer, mineraler, dyresykdommer, økonomi, fiskeri, atomkraft, sosialforvaltning, jus og oljevern. Oversettervirksomhet på disse områdene fordrer realiakunnskap, som man ikke får gjennom et språkstudium.
Noen fagområder er enklere enn andre. Teknisk fagspråk er mindre komplisert enn for eksempel juridisk fagspråk eller forvaltningsspråk. Så sant et redskap eksisterer i begge land, vil det finnes en term for det i begge lands språk: En hammer er en hammer er en hammer. En ostehøvel derimot krever en nærmere redegjørelse. Hvordan greier man ut om ostehøvelens bruksområde for en briespisende franskmann? Og hvordan forklarer man en somalier nødvendigheten av piggdekk på norsk vinterføre? Men tilbake til hammeren: Den består om så Dovre faller, monarkiet rakner og alkoholloven oppheves. Hammerens form er fast, dens karakter er bestandig, den er ikke avhengig av noe bestemt styresett, utdanningssystem eller trygdevesen. Men forvaltningstermer byr så godt som alltid på problemer, både fordi de stadig endres eller skiftes ut og fordi de er knyttet til et bestemt system som må være kjent for oversetteren. Hva gjør man med særnorske fenomener som likestillingsombud og kontantstøtte? Forutsetningen for å kunne oversette, eller rettere sagt beskrive, disse begrepene på målspråket, er at man forstår hva som ligger i dem. Vet man ikke hva ventelistegarantien innebærer, vil man heller ikke vite at den gir en person garanti for operasjon innenfor et visst tidsrom, og ikke garanti for at personen har rett til å stå på en venteliste.
Oversettere er generalister. En av fordelene ved å være oversetter er at jeg får fagkunnskap inn bakveien. En av ulempene er at jeg stadig blir konfrontert med min egen utilstrekkelighet, fordi jeg aldri blir utlært og fordi ingen kan beherske alt. Oversettere hverken kan eller skal vite alt. Som andre fagpersoner har de sine begrensninger. Hvem tror for eksempel at en tannlege kan håndtere en filetkniv like lett som han svinger boret? Det skal godt gjøres å finne en person som er like dreven i jus som i biokjemi. Likevel forventer mange oppdragsgivere at oversettere skal være fullbefarne på alle fagområder: ”Det er bare å oversette; du kan jo språket!”
Ingen ekvivalent i målspråket
Mange begreper og uttrykk er så rotfestet i en nasjonal kultur at de ganske enkelt ikke lar seg overføre til et annet språk. Ta for eksempel polkø. For å forstå dette fenomenet må man for det første kjenne til hvordan alkohol kjøpes inn og distribueres i Norge, dvs. alkoholloven og monopolordningen. For det annet må man vite at pol er en bekvemmelighetsforkortelse for Vinmonopol. For det tredje bør man ha inngående kjennskap til nordmenns drikkekultur, og dermed umiddelbart kunne assosiere ordet polkø med for eksempel en fredag ettermiddag eller en hvilken som helst dag før en bevegelig helligdag (eller en valgdag!), fordi polet alltid holder stengt på slike dager. I tillegg til alt det som er nevnt ovenfor, bør man ideelt sett ha oversikt over Vinmonopolets åpningstider for å oppnå en 360 graders innfallsvinkel til dette særnorske fenomenet. Når alle polutsalg blir selvbetjente, vil forresten polkøene forsvinne, til glede for så vel vinelskere som oversettere. Men inntil da: Hva gjør en oversetter som skal formidle noe slikt til en som ikke er kjent med norske forhold og som mangler de nødvendige forutsetningene for å forstå? Oversetteren kan nok beskrive det, men ikke overføre det. ”Det er bare å oversette; du kan jo språket”? Ja vel, men hvordan håndterer jeg spiseplikt, påskekrim og peiskos, fru Blom? Hva med rikssynsere og supperåd? I norsk kan man jo sette sammen nesten hvilke ord som helst og få et nytt ord som er bortimot selvforklarende. Det kan man ikke i alle språk. Et norsk sammensatt ord må ofte oversettes med en hel frase, om det da i det hele tatt lar seg oversette.
Kontekstavhengig betydning
Mange ord har én betydning i dagligspråk og en helt annen i fagspråk. En gjenganger må nødvendigvis vekke andre assosiasjoner i Norsk parapsykologisk selskap enn i et advokatfirma som steller med konkurssaker. Utroskap er noe de fleste forbinder med ekteskapsbrudd. Men i juridisk sammenheng betyr utroskap ”det å skaffe seg selv eller andre uberettiget vinning ved å forsømme saker man er satt til å bestyre” -- altså økonomisk utroskap.
Ikke alle ordbøker kan dekke absolutt alle betydninger og nyanser av alle oppslagsord. I noen ordbøker er dessverre den minst gangbare betydningen av et ord oppført først, og fordi de fleste av oss er late, kan vi finne på å gripe til den første -- men ikke alltid beste -- betydningen. Free er ikke alltid ”fri”, og temple er ikke nødvendigvis gudshus. En kveld NRK hadde elefanter på sendeplanen, fikk vi vite hvordan man kan se at en hannelefant er i brunst: ”… a secretion around the temples”, ble på norsk gjengitt med ”en sekresjon rundt templene”. Utover TV-skjermen svulmet en elefant med fuktige tinninger. Den skygget nok for de templene som måtte befinne seg i nærheten.
Om de grunnleggende språkkunnskapene er skrøpelige, skal det mer enn ordbøker til for å fylle hullene. Frasen ”Dette gjelder ikke Norge” ble ved hjelp av en norsk-engelsk ordbok til ”This does not castrate Norway”. En norsk mandelsjokolade som skulle eksporteres til England, ble markedsført med produktbeskrivelsen ”The tonsils are covered with delicious milk chocolate”. Jeg tror ikke britene gikk mann av huse for å skaffe seg den sjokoladen.
Språklige feilgrep med konsekvenser
De fleste av oss har vært borti ubrukelige bruksanvisninger. Å oversette en bruksanvisning kan kanskje virke som en hverdagslig sak. Tekstene er nokså tekniske og tilsynelatende ukompliserte. Men bruksanvisninger er mer enn tekster; de skal også fungere som veiledere. De har en pedagogisk side som ikke blir ivaretatt gjennom en direkte ord-for-ord-oversettelse. Hvis de ikke på en begripelig måte beskriver hva man må gjøre for å montere en ting eller bruke den riktig, er de ubrukelige. Noen av dem er rett og slett uleselige. Hvordan foregår egentlig oversettelse av slike tekster? Skjer den maskinelt? Er den uberørt av menneskehender? Hva kan ikke skje hvis en bruksanvisning for en komplisert maskin eller en varedeklarasjon av en brannfarlig væske inneholder språklige feil?
”We can have disagreements,” sa Shimon Perez til NRK, mens den norske teksten lød: ”Vi kan ha denne avtalen”. Boris Jeltsins uttalelse ”Dette er av vital betydning for meg” ble av NRKs oversetter transformert til ”Livet er uinteressant for meg”. Selv om Boris Nikolajevitsj snøvler, får det da være grenser for hvilke meninger man skal kunne tillegge mannen. Siden han fremdeles var president da disse ordene falt, må vi tro at de er blitt tillagt en viss vekt. Slurvete oversettelser kan få mange interessante følger. I et innlegg i Aftenposten leste jeg at de arabiske ordene aas og saloul (ifølge skribenten en sarkastisk referanse til Saudi-Arabia) var blitt til ”Oslo” i nyhetsbyrået Reuters’ oversettelse av en kunngjøring fra Abu Hafs Al-Masri-brigadene. Dermed havnet Oslo på listen over terrormål. Konsekvensene av slike feilgrep er mer skjebnesvangre enn de hornene Moses har måttet slite med. ”Kunnskap om språk er et våpen i kampen mot terrorisme,” leser jeg i en artikkel i Dagbladet. Forsvaret tilbyr kurs i arabisk. Politiet, som skal hindre terrorangrep i Norge, har ingen planer om å sette sine folk på kurs i arabisk, slås det fast i artikkelen. Dette er tankevekkende, siden behovet for kompetanse i andre språk enn engelsk er større enn noen gang. Kvaliteten på tolke- og oversettertjenester må være god nok, ikke minst av hensyn til rettssikkerheten. Likevel kan hvem som helst kalle seg tolk eller oversetter. Noen av dem burde aldri ha gått løs. Én av dem har funnet veien til mitt kjøkkenskap.
Løsaper, bagasjetraller og reiseliv
I kjøkkenskapet har jeg en løsape. Den er av rustfritt stål og ligger i en liten pappeske forsynt med tekst på flere språk. På engelsk heter den ”stainless steel soap”, og den skal angivelig fjerne løk- og fiskelukt fra fingrene. Det tjener til produsentens ære at han på neste opplag av pappeskene korrigerte den norske teksten til ”løksåpe”. (Jada, jeg var i butikken og sjekket.) Løsapen som gjenoppstod som løksåpe, vitner om at det finnes håp og vilje til å innse og rette opp feil. Den viljen finnes ikke på Norges største internasjonale flyplass. På bagasjetrallene i ankomsthallen står det: ”Use of baggage trolleys are at passengers’ own risk”. Fra de høyere luftlag på Gardermoen meldes det at ledelsen har engasjert kompetente personer til å utarbeide engelske tekster til skilter og lignende. I dette tilfellet har den kompetente personen ikke fått med seg at et substantiv i entall på engelsk som hovedregel må følges av et verb i entall. Flyplassen har vært i drift i flere år. Feilen står der. Er det for dyrt å rette den opp og gi tilreisende utlendinger et litt mindre pinlig førsteinntrykk av Norge? I det hele tatt kan man undre seg over oversatte skilter og reklamebrosjyrer. Hvorfor kan ikke oppdragsgiverne spandere oversettere som holder mål? Språkkunnskap er også kompetanse. Kompetanse koster penger. Valg av billige (maskinelle?) løsninger og manglende vilje til kvalitetssikring av tekster kan fort resultere i løsaper og chocolate covered tonsils.
Avisenes reiselivssider byr på mange fristende annonser. Mest interessant er det å lese om land som sjelden markedsfører seg. En presentasjon av Romania som reisemål pirret min nysgjerrighet. ”Romania -- alltid forbausende”, lød overskriften. Og der var mer: ”Østlig Rivieraen med forbausende tonus og lysten til forlystelse. Det er sommeren hjertet hvor solen stråler i gullne sand, i blå vann og i menneskernes smil. Romania -- alltid forbausende.” Romania må virkelig være et land for viderekomne.
Byggeklossprinsippet
Mange som ikke har noe bevisst forhold til språk, later til å tro at språket består av utskiftbare enkeltelementer, og at oversettelse betyr å erstatte ord i språk A med ord i språk B. Et slags byggeklossprinsipp, med andre ord: Man skifter ut klossene og innbiller seg at man får samme type byggverk, som man tror står like støtt. Kan man ordene, eller har man ordbok, kan man også oversette -- tror man. Men et trehus og et murhus er to forskjellige konstruksjoner. Man trenger forskjellig verktøy og tilbehør når man skal bygge. Husene oppføres og elementene føyes sammen på ulike måter. En oversetter må ta hensyn til at språkene har forskjellig oppbygning og forskjellige måter å uttrykke de samme tingene på. ”Det regner”, sier vi på norsk. Omtrent det samme sier man på engelsk, tysk og fransk. I Russland ”regner” det aldri; russerne sier at ”regnet kommer”. Med andre ord vil byggeklossprinsippet ikke fungere i russisk regnvær. I blant annet engelsk og skandinaviske språk uttrykkes forholdet mellom setningsleddene gjennom ordstillingen. I mange andre språk er det kasus som har denne funksjonen. Norsk gir mulighet for å betegne bestemt og ubestemt form gjennom artikler og endelser. Språk som mangler denne muligheten, uttrykker bestemt og ubestemt form på andre måter, for eksempel gjennom ordstilling. I det hele tatt er språk mer enn ord, og helheten er mer enn summen av delene. Kjernen i den klassiske oversettelsesteorien er formulert av bibeloversetteren Hieronymus: Man skal ikke oversette ord for ord, men mening for mening. En direkte ord for ord-oversettelse kan, selv om den er basert på ord som isolert sett er riktige, resultere i en ubrukelig formulering: ”helt på grensen” blir ”hero on the border”; ”blind date” kan ende opp som ”blind daddel” og Bondevik har nok notert ned mye kritikk i sin ”day-book”.
Maskinen og mennesket
”Hva skal oversetterne leve av når datamaskinene har lært seg å gjøre jobben deres?” spør en av Aftenpostens lesere. Språkekspert Per Egil Hegge svarer: ”De skal rette på det som maskinene gjør galt. Det finnes nemlig oversetterprogrammer, og det er et stykke igjen.” Hegge viser til et nettsted hvor interesserte lesere kan få orientering om turistmål i USA ”på noe som maskinen tror er norsk”. På dette nettstedet er for eksempel ”In God We Trust” blitt til ”I Gud Stoler Vi På”. Sa jeg blind daddel?
I en publikasjon fra Irans ambassade fant jeg blant annet disse formuleringene: ”Generelt har historien vist at muslimer og Armenere har vært på god kant med hverandre for fire hundre år.” ”Han uttrykte at den Iranske regjering har viten om den innflytelsesrike rollen som minoriteter har i å effektere landets industrielle og økonomiske brak.”
Bak det økonomiske braket ligger muligens ”economic boom”. Bak de andre brakene lurer byggeklossprinsippet. De fleste ordene i teksten er i og for seg korrekte, men setningene knirker i mer enn sammenføyningene, og kildespråket engelsk skinner igjennom. Mangt kan tyde på at dette er maskiners og ikke menneskers brak. Dette viser igjen at oversettelse ikke er, og aldri kan bli, det samme som å bytte ut ordene i språk A med ordene i språk B.
Maskiner har mange fordeler. Til matematiske operasjoner er de uovertrufne. Knappe tidsfrister er ingen hindring for dem. De kan holde det gående i dagevis og krever hverken pauser, mat eller søvn. Bak ideen om maskinell oversettelse ligger nok et ønske om å spare tid og penger. Oversetterprogrammer har vært under utvikling i drøyt femti år. De første programmene ble laget av dataingeniører uten språklig skolering. Siden vi fortsatt mangler en fullstendig oversikt over hvordan språket egentlig fungerer, er det vanskelig å fortelle maskinen nøyaktig hva den skal gjøre i hvilke situasjoner. Endelig er det jo også slik at en maskin spytter ut bare det som er matet inn. Ord er lettfordøyelig mat. Men oversettelse går jo ut på å overføre mening. Når et ord har mer enn én betydning, må valg av betydning bli utslagsgivende for meningen i oversettelsen. Er et program i stand til å vurdere et ords ulike betydninger og valører i en gitt sammenheng? Vet programmet at mandler i en bestemt kontekst må oversettes med almonds og ikke tonsils? Skjønner programmet at boom ikke nødvendigvis er brak? Tenk om programmet oppfatter ”falske venner” som ekte venner? Bare på ordplanet står utfordringene i kø. Hva med for eksempel metaforer? I tillegg kommer idiomene, ordspillene og de langt større utfordringene som ligger i selve språkstrukturen, det vil si på setnings- og meningsplanet. Kan program noensinne håndtere dem?
Ukontrollert kontroll
Nylig prøvde jeg ut et engelsk stavekontroll- og grammatikkprogram som noen på min arbeidsplass ville kjøpe inn for å skrive engelsk selv i stedet for å bestille oversettelser. Det ble en grensesprengende opplevelse. Programmet klarte ikke å behandle en hel setning i sammenheng. Hvis subjektet og verbalet ikke stod rett ved siden av hverandre, kunne det finne på å foreslå feil form av verbet, for eksempel are i stedet for is. Kanskje var det en slik felle den kompetente personen på Gardermoen gikk i da han/hun skrev ”Use of baggage trolleys are at passengers’ own risk?” Programmet foreslo de selsomste endringer. I ett tilfelle forlangte det at jeg skulle bytte ut accepted med expected, med de følger det ville få for resten av teksten. Mindre språkbevisste og kritiske brukere vil kanskje akseptere programmets forslag og endre teksten, som kan bli alt fra småpussig til komplett ubegripelig. Jeg har vondt for å tro at oversetterprogrammer ikke har noen av de samme skavankene. Et slikt program kan utvilsomt være til hjelp for profesjonelle som skal grovoversette store tekstmengder, fortrinnsvis teknisk fagstoff. Programmet kan være et godt verktøy, men ikke det eneste verktøyet, for oversettelsen må alltid korrigeres etterpå. Ukritisk bruk av oversetterprogrammer kan fort avstedkomme blinde dadler og økonomiske brak.
Også stavekontrollen bør brukes med forsiktighet. Enkelte ord vil den ikke ha, og da foreslår den noe annet og mer spenstig. I en fiskeritekst jeg arbeidet med, forekom ordet bifangst. Stavekontrollen insisterte på biffangst. Biffangst? Er det indrefiletfobi?
Programmer er altså skumle saker. De lever sitt eget liv. Men har noen tenkt på at også en ordbok kan være et livsfarlig verktøy om den faller i gale hender? Litt språkkunnskap pluss en ordbok kan i noen situasjoner være uendelig mye verre enn ingen språkkunnskap. Ordbøker burde egentlig utstyres med en advarsel. De kan gjøre uopprettelig skade dersom de tilfaller personer som kan litt og tror de kan nok. Et eksempel på dette er et oppslag som for en stund siden stod på grensestasjonen mellom Russland og Norge. Her stod det at ”obligat medisinsk forsikring som jaller utlendinger, som war midlertidig i Ryssland, forutsetter for dem ytelse av medisinsk hjelp, inklusive medisinsk-transport tjenester, også exstra evakytioner (repatriasjon). På tullauto overgangen Borisoglebsk foretas av militer-forsikre kompaniet.” Oppslaget ble innledet med ”Respektert herrer!” og avsluttet med ”Zycklig rejse!”. En tilsvarende kreativitet kan neppe noen maskin oppvise.
Horn i pannen og i siden
Michelangelos Moses sitter i en kirke i Roma. Han har horn i pannen. Hvis Hieronymus hadde hatt en datamaskin med et oversetterprogram, hvordan ville da Moses ha sett ut? Hvordan ville programmet ha håndtert qaran? Ville det ha tatt Moses på hornet, eller ville det ha foreslått et spenstig alternativ, slik som den moderne stavekontrollen har moro av å gjøre? Moses kunne ha fått noe ganske annet enn horn, og vi kunne ha fått noe annet å spekulere over. Men det er nærliggende å tro at programmet ville ha foreslått et ord som ligner, og dét kunne sikkert like gjerne ha blitt horn som noe annet. Da er vi tilbake der vi startet. Hieronymus ville neppe ha hatt noen særlig nytte av et oversetterprogram.
At et oversetterprogram ikke kan håndtere skjønnlitterære tekster, er nokså opplagt. Det er faglitteratur slaget står om, det er fagoversetteren som er en truet art, og jeg er i risikogruppen. Hva skal jeg gjøre når datamaskinene har ”lært seg å gjøre” jobben min? Naturligvis skal jeg fortsette å jobbe. Jeg har et horn i siden til alle som mener at oversetterprogrammer kan erstatte fagpersoner. Jeg nekter å vike plass for et program så lenge det gir meg biffangst, produserer økonomiske brak og i det hele tatt ikke vet hva det snakker om. Maskinen kan utvilsomt hjelpe meg i arbeidet, men den kan ikke fortrenge meg. Én ting skal likevel oversetterprogrammene ha: De er alltid forbausende. Hegge sier at det er et stykke igjen. Han har rett. Det er et langt stykke igjen. Zycklig rejse!
Litteratur
Hjørnager Pedersen, Viggo og Niels Krogh-Hansen Oversættelseshåndbogen. København: Munksgaard 1994.
Lomheim, Sylfest Omsetjingsteori. Ei elementær innføring. Oslo: Universitetsforlaget 1995.
Stor takk til prest Anders Aschim, medstudent på det faglitterære forfatterstudiet.